søndag 6. mars 2011

Øyeblikkene

Vår datter er en drøm. Hun spiser, sover og pludrer, og iblant skjer det mystiske ting i bleiene. Siden formen til mor etter keisersnittet har vært laber (men tar seg gradvis opp), har far vært så heldig å få bidra litt ekstra med bleieskift og kos. Det får veie opp for at jeg ikke kunne bli hos mor og datter de to første nettene.
Det er så vanvittig mye jeg burde skrevet om, fra fødselsopplevelser til møte med andre fedre på barselavdelingen, men jeg får plukke ut noen små historier fra de siste dagene.

Overveldende øyeblikk for en nybakt far:

Jeg har sunget "Trollmors vuggevise" for magen til mor siden den begynte å ta form, og da Selma gråt en kveld forsøkte jeg igjen sangen som har skapt et bånd mellom far og barn. Selma sluttet brått å gråte etter første linje av sangen, og en sliten far måtte konstatere at det ikke var så mye som skulle til for å vippe han av pinnen.

- Å sove hud mot hud er bra for å skape kontakt mellom far og barn, men også en god måte å sikre riktig temperatur på barnet. Selma og jeg har sovet godt slik.

Å se mors bånd med sin datter utvikles er fantastisk. Fra en vanskelig og utmattende fødselsopplevelse til en enorm kjærlighet for sin datter, det er en vakker prosess.

Amming er ikke så lett som man skulle tro, men her er det fine øyeblikk og mestringsfølelser på løpende bånd. Vi får det til. Her er også far til stor hjelp etter keisersnitt. Barnet må løftes og plasseres riktig, ikke alltid så lett for en mor med ymse plager.

Nå ligger forresten mor og sover med Selma godt hektet fast i den ene melkestasjonen, kan fort være jeg prøver å bytte "stasjon" uten at mor våkner. 

Trøste og bære, to sider av samme sak. Selv om Selma ikke gråter så mye (enda), er det tider hvor jeg kan rusle frem og tilbake i gangene med datteren lette vuggende i armene for å roe henne. Jeg mener å ha lest at barnet ofte roer seg fortere hos far fordi han kan ha et fastere grep enn mor, og han skiller heller ikke ut forstyrrende og deilig duftende "morsmelk-hormoner" som gjør småbarn elektriske.

Alle synes sitt barn er verdens vakreste, vi er intet unntak. Selma er to dager her. 

Mor får ikke lov å le på grunn av stingene etter keisersnittet, men det er ikke så lett å la være når Selma skvetter i søvne og slenger ut de overdimensjonerte lankene sine som om hun var en krabbe i forsvarsposisjon.

 
Selma forsvarer seg mot høye lyder.

Det er så mange små og store øyeblikk som jeg ønsker å skrive om for å kunne se tilbake på, men jeg håper det viktigste skinner igjennom; jeg er hodestups i det lille rusketrollet, min datter.

8 kommentarer:

  1. Å, du skriver så nydelig om alt som har hendt. Selma er heldig. Du klarer absolutt å formidle den store gleden, varmt og tydelig :) Lykke til videre !!! Blir glad av å lese bloggen din jeg !!!

    SvarSlett
  2. Gratulerer så mye med lille Selma. Veldig fin blogg du har og det har vært spennende å følge dere i tiden frem mot fødsel og gleder meg til å følge med videre. :)

    SvarSlett
  3. Gratulerer så mye, med den lille. Hun er kjempefin! =)

    Hilsen Rolf Håvard

    SvarSlett
  4. Steffen- du skriver så vakkert om både Selma og AC. Vi som kjenner AC fra før, vet jo at hun er ei vakker jente- både utenpå og inni. Da er det fantastisk å lese om din kjærlighet til de fine jentene dine! Klem Kristin

    SvarSlett
  5. Så vakkert skrevet, blir helt rørt.

    SvarSlett
  6. Takk for tilbakemeldinger, det er stas å nå lesere med stemningen som råder i vår lille familie.

    SvarSlett
  7. Åh, denne bloggen bare elsker jeg å lese :) er som et skikkelig puste avbrekk i hverdagen.

    Gratulerer med en skjønn jente til mor og far :)

    SvarSlett
  8. Det er det som er sjølve livet, øyeblikka. Det ser ut som de har mange av dei lukkelege. Og det har de fortent alle tre. Når du ser lukke, er det lettare å bera dei strevsame øyeblikka...Det nye livet både ute og inne er vidunderleg. Og førstegongsopplevinga er unik.

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...