Sammen er vi kruttlapper

"Kan du ta ut av oppvaskmaskinen?", spurte Selmas vakre mor før hun sovnet på sofaen i går kveld. Det var så vidt jeg rakk å bekrefte at det hørtes ut som en overkommelig oppgave, før hun var i drømmeland.


Siden vår datter er i en periode der hun ikke er så begeistret for alenetid eller fravær av pupp, er det kun "pappagrepet" som roer Selma. Pappagrepet må utføres med konstant svai i ryggen og vuggende bevegelser, med god støtte til barnets hode og en hånd på magen. Oppvaskmaskinen må vente til far har en ledig hånd.

Tohåndsversjonen av pappagrepet demonstreres.

Min datter sovner i armene mine, veldig stas. Ikke like stas at hun våkner hver gang jeg forsøker å legge henne fra meg, mine hender skal tydeligvis være bundet til bæring. Jeg prøver å få til bæresjalet, nok en gang uten å finne en komfortabel plassering av datter. Pappagrepet igjen.

Pappagrep, nivå to.

Til slutt legger far barnet til mors trøstepupp for å få ryddet kjøkkenet, og en døsig mor er enig i at foreldrerollen går lekende lett når vi er to om den. Før hun igjen sovner lurer hun på når jeg må på jobb igjen, hun skulle så gjerne ha dusjet før jeg dro. Det skal vi klare å organisere. Sammen er vi kruttlapper.

Vår datter sover godt i bil og når hun skal vises frem. Tirsdag besøkte vi mors arbeidsplass, Nrk. Selma sender en liten hilsen til dere og lover å åpne øynene neste gang hun er på besøk.