Too much perspective

"Men hvem skulle Selma hatt som venner om vi flytta til et lite sted som Holmsbu?", vi problematiserer rundt dagens lille drøm. En trilletur der Drammensfjorden og Oslofjorden møtes har utløst en trang til å leve analogt.
"Vi kan jo bare lage søsken hun kan leke med.", er en setning som nok kan virke litt virkelighetsfjern, men siden vi åpent diskuterer drømmefremtiden filtrerers ikke forslag.

Støa i Holmsbu har kunst, kaffe og vafler om sommeren.

Jeg har ofte tenkt hvor deilig det ville vært å kunne fiske fra verandaen, sitte i solnedgangen med god drikke og sveive inn torsk og makrell til fiskesuppen og til grillen. Mor lager gulrotmuffins og barna leker i hagen.
"Hva med å drive en liten kafé i vannkanten som spesialiserer seg på fiskesuppe og muffins? Og ha live-musikk sene sommerkvelder?", fabler jeg til mors fornøyelse. Joda, det hadde vært stas.

Herfra kunne jeg fanget fisk til fars fyrrige fiskesuppe.

Far er ok i hoderegning, noe som gjør det vanskelig å holde fast på drømmen om det søte liv ved vannkanten. Fiskesuppen hos oss ville blitt fryktelig dyr, og hva skulle man jobbet med når det ikke er sommertid? Jeg leker litt med tanken om "fjøs-cam" igjen, live streaming av forholdene i fjøset du kjøper din biff fra. En slags forsikring for kunder og kveg. Jeg slår det fra meg. Har jo egentlig ingen interesse for streaming eller fjøs.

Vi begynner å se konturene av virkeligheten. Norsk vinter i en sommerbygd ved sjøen, nedsnødd og utilgjengelig. Jeg savner Bunnpris, take away og kafélivet allerede, og foreslår istedet en pensjonisttilværelse ved Holmsbu.

Under "tenketreet" settes det hele i perspektiv. Når jeg kommer på at Selma vil være på vår alder når vi blir pensjonister blir det hele uvirkelig. Plutselig har vi zoomet helt ut og innser at det er altfor langt frem i tid for slike planer, om tredve år har vi nok andre drømmer.
For å sitere en luring fra filmen "Spinal Tap" - "Too much, there's too much fucking perspective now."