En hilsen fra stuegulvet

I dag er siste dag av barseltiden siden jeg har blitt seks uker. Mamma løfter meg ikke opp lenger på grunn av senebetennelse i begge armene, derfor er pappa hjemme fra jobb. Pappa må løfte meg opp hvis det er et eller annet, og det er det jo ganske ofte. Han er ganske rask på labben når jeg sier ifra at jeg ikke er i umiddelbar nærhet av melkestasjonen.

Jeg hermer etter pappa når han geiper til meg, da blir han så glad. Da hender det han får et smil også. Jeg lurer han til å tro at det er noe i bleiene iblant, og hadde ikke pappa holdt meg fast kunne fort lufttrykket sendt meg i bane rundt jorda i rakettfart. Ikke rart han må sjekke om det har skjedd noe mystisk. Det er fint for magen min, og det er gøy å ligge på stellebordet og bli kalt pludrefjes.

Froskeperspektiv.

Pappa skulle imponere mamma i dag, så jeg fikk ligge og se på ryddesjauen hans fra lekematta. Da mamma kom hjem fra frisørlærlingen, som ikke får prøve seg flere ganger på mammas hår, var jeg mett og trøtt etter en runde med morsmelk fra flaske. Jeg fikk sove på pappa etter en liten rap, der sover jeg godt.

Noen ganger er det all right

Det siste jeg hørte pappa si før jeg sovnet var at han ikke skulle prøve å skrive et blogginnlegg fra mitt perspektiv igjen. Det blir visst så fort kleint.

Hilsen Selma (6 uker)