Nå lever den av seg selv

"Men kjenn da, kjenner du det?", sier AC. Jeg vil så gjerne, men alt jeg kjenner er egen puls. Vi er i uke 20, men AC kjente liv allerede i uke 17.
Jeg har forsøkt gang på gang å lete etter tegn til bevegelse i magen og begynner å bli litt lei av at det ikke skjer noe. Det har blitt en rutine. Igjen legger jeg hånden på magen til AC for å sjekke om jeg endelig skal få kjenne noe. Plutselig skvetter både AC og jeg til. Det er mulig jeg skvetter mest av ACs "Herregud!"-utbrudd, men den rullende bevegelsen mot hånden er helt klart noe annet luft i magen. Lille Selma ble plutselig monsteret fra alien-filmene, et sprell levende vesen i mors kropp. Det tar noen minutter før vi kommer til hektene, og "jeg har en sprell levende baby i magen" ble til en fin setning da vi fikk tilbake hvilepulsen.

"Fra denne tiden skal du kjenne bevegelse fra barnet hver eneste dag", skriver nettstedet barnimagen om uke 25. Selma er en aktiv krabat, ingen tvil her i bygården. Allikevel er det tider hvor det har vært fint å ha en doppler, slik at vi kan høre hjertelyden til Selma slik vi hørte det på ultralyd hos doktor Trolle i uke 12.

Doppleren har vi lånt av Linn og Nåkkve, de er snille.

I dag, to uker og fem dager til termin, er bevegelsene til besvær når mor skal sove, men det er også fascinerende og flott å se hele den enorme magen bevege seg. Jenta vår fyller hele mors mage og vi kan se fotavtrykk bevege seg over den. Vi kan  kommunisere med Selma ved å presse forsiktig på føttene hennes, og vi vet at hodet ligger nederst og det som kunne kjent ut som hodet egentlig er stumpen.

Navlen var en "bottomless pit", nå på vei ut. 

Vi er klare for å ta henne imot.