Vi venter

"Ventetida er over", synger Jokke.  Han ventet kun på vinter´n, vår ventetid fortsetter. Livet utenfor vår lille leilighet er plutselig ikke så viktig lenger og verden dreier rundt mors mage, den har nå et eget gravitasjonsfelt.

Vi har vært gjennom et normalt fødselsforløp i teorien nok ganger til at jeg nikker gjenkjennende under fødselsforberedende time istedenfor å sette kaffen i vrangstrupen, og jeg føler meg komfortabel med det som vil bli min tildelte rolle når vi kommer til sykehuset. Jeg skal være en klippe. Foto- og videoapparatet er pakket og fulladet, og sykehusbagen står klar. Jeg har kontroll, fødselen kan begynne. Så hvorfor begynner den ikke? 

Selma har ikke engang festet seg enda, selv i uke 40. Hun ligger med hodet ned, men feste seg vil hun ikke. En fødsel uten festet hode bør helst ikke begynne med at vannet går pga navlestrengens bevegelighet (den kan visst surfe på vannet mot utgangen, ikke bra), heldigvis begynner kun 15% av fødsler med at vannet går. AC må i et slikt tilfelle ikke bevege seg, men sporenstreks bestille drosje/ambulanse til Ullevål om hun er alene, noe som gjør at hun holder seg i nabolaget.

Så mens det telles ned har AC vært så elskverdig og laget en collage av magens utvikling, en oppsummering av graviditeten:

ACs fosterhjem - fra ert til ferdig Selma