Forventninger til far

"...og kvinners hjerne blir litt mindre når de er gravide", sa jeg i plenum på kurset om fødsel og smertelindring. Det brøt ut latter i forsamlingen, og jordmoren svarte "Ja, det kan virke sånn noen ganger".
Jeg hadde ikke forsøkt å være morsom, jeg hadde lest på gravid-appen "What to expect" følgende: "your brain has actually been shrinking during pregnancy" (de mener mor, ikke far).

Jeg mistenker at jeg som mann er forventet å klage på humørsyk, hormonell og urimelig kvinne, men så var ikke tilfelle i denne situasjonen.

Forventningen om mannsrollen under svangerskapet virker sementert, og menn som skriver om graviditeten skal skrive om ett av disse emnene på en humoristisk måte:

1) Urimelig og hormonell kvinne (i ymse versjoner)
2) Lite sex under svangerskapet
3) Kjøreturen til sykehuset og besviming under fødselen

Det virker som vi blir karikaturer, menn med øl foran tv og kvinner som gråter over sjokoladeskålen.

Stort sett fine bøker, men noe gammeldagse forventninger til far. Anbefaler fødselsboken fra Babyverden.

Jeg liker forsåvidt boken "Verdens beste pappa", men synes iblant den går rett i fella ved å undervurdere mannen og være morsom på bekostning av karikaturen av mannen.

I flere av svangerskapsbøkene våre står små egne notater "til far" som blant annet inneholder råd som dette:

"Dette er den store manndomsprøven, det er ikke tiden til å gå på byen. Hvis hun er innlagt, besøk henne mest mulig og pønsk ut noe som kan glede henne." ("Småen blir født" s. 37)

eller

"Vær med til legen: Du tenker kanskje at det ikke er din kropp. Det angår ikke deg. Men mor setter pris på selskapet." ("Verdens beste pappa" s. 36)

Det finnes også mange gode tips til mor om hvordan hun kan involvere far. I boken "Svangerskapet uke for uke" står dette skrevet:

"Prøv å få faren aktivt med i omsorgen for barnet. Da er det lettere for ham å skjønne noen av problemene du sliter med, og samtidig unngår du at han føler seg utestengt. (...) Prøv å motstå fristelsen til hele tiden å kritisere hans teknikk når han skifter bleier og kler på barnet".

Jeg mistenker at forfatteren glemmer at mor og far stiller like blanke når det gjelder stell av barn.

Jeg tror veien å gå for å likestille mor og far som omsorgspersoner er å forvente en engasjert far. Ikke ha som utgangspunkt at mannen motvillig må påtvinges en omsorgsrolle han ikke er komfortabel med, det kan fort bli selvoppfyllende.