Selma nærmer seg syv måneder. Hun åler seg frem, klasker lankene i tregulvet og trekker seg mot alt som kan gnages på. Hun sitter oppreist uten støtte så lenge det ikke skjer noe spennende bak henne, og om hun har interessante nok leker fremfor seg, for eksempel et brilleetui, sitter hun i dyp konsentrasjon og fikler i mange minutter.
Vi er evolusjonens foreløpige høydepunkt, utviklet og tilpasset gjennom millioner av år. Det er storslagent og majestetisk, fra stjernestøv til oppreist menneske. Vårt oppreiste lille menneske trenger nå litt hjelp til å komme seg i oppreist positur, og senga er god å klamre seg fast til.
Selma står på egenhånd i senga, de andre på bilde kjenner jeg ikke. |
Det er fantastisk! Så kort ei tid her på jorda, og likevel så rak i ryggen, vaken og fokusert! Og mange fleire milepælar skal det bli:-)
SvarSlettSå herlig. Men nå gjelder det å passe på. Begynner fort å gå og ikke minst løpe rundt nå. Problemet da er jo at de lærer seg å løpe, men de lærer seg ikke å stoppe!
SvarSlettDet er en fryd å lese bloggen din :)
SvarSlettTakk for fine kommentarer, jeg setter veldig pris på det :)
SvarSlett