tirsdag 10. mai 2011

Mini-me

 Vår datter lignet mye på sin mor da hun ble født. Familie og venner var unisone i sin sang - Selma lignet mest på AC. Min side av familien sang som vanlig ufrivillig flerstemt, men de kunne alle teksten. Det var ingen tvil om morskapet. Ei heller farskapet, men mor var tydeligst til stede i vår datters ansikt. Selma var verdens vakreste, for far spilte det ingen rolle hvem hun lignet mest på.


Under graviditeten tenkte vi en del på hvordan vårt barn kom til å se ut, og da vi så ultralydbildene i 3D kunne jeg allerede gjenkjenne ACs trekk.


Selma skulle som nyfødt arve mors munn, nese og panne, og morfars hakeparti. Mitt foreløpige bidrag var et langt bakhode og "kanskje noe rundt øynene".

Jeg var en usedvanlig stolt far uavhengig av hvem Selma lignet på, men da en av vennene til AC skrev på hennes Facebookvegg "Nå får du ikke bli sur på meg, men her ligner Selma veldig på pappaen sin", vokste jeg enda noen centimeter. 

Selma er fire uker på bildet der hun visstnok ligner sin far.

I dag får jeg ofte høre at vår datter ligner på pappen sin, og jeg må innrømme at jeg synes det er stas hver gang. Så når AC på spøk kaller Selma for Stephanie og jeg kaller henne Mini-me, er det ikke uten betydning for undertegnede. Selma er min datter, og det er en fin følelse å vite at det synes.


Far og datter i Birkelunden.

2 kommentarer:

  1. Tusen takk for veldig koselig besøk hos dere på lørdag:-) Var veldig stas å endelig få hilse på deg! Du levde opp til forventningene.. hehe! Og ja- Selma er en fantastisk fin kombinasjon av to herlige mennesker!! Ha en fin fin dag, Steffen! Klemmer fra Kristin

    SvarSlett
  2. For et koselig innlegg! Uansett hvem hun ligner på så er hun fantastisk nydelig :)

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...