Liten jente, stort lass

Alt er ikke som før. Jeg pleide å pakke til tredagers tur i en liten halvfull sekk, i dag pakkes et lite flyttelass når vi skal besøke mormor og morfar til 17. mai. Og om mor føler seg som matstasjon føler far seg som pakkesel.

Selma ligger ikke i vogna, det ble ikke plass.

På forhånd hadde vi en mistanke om at biltur i to timer ikke ville gå så knirkefritt som tidligere. Datteren i huset er ikke spesielt begeistret for å sitte tilbakelent for tiden, hun vil opp og kikke seg rundt. Tenk om det er noe spennende som skjer andre steder, noe å feste blikket på?

Rett utenfor Drammen startet noen hjerteskjærende hyl fra baksetet, og for oss som er vant til forsiktig "knirking" fra Selma, var følelsen av å ikke kunne gjøre noe fra forsetet fortvilende. Vi tenkte likevel at fokus på veien og hender på rattet fortsatt burde være førsteprioritet.

En mistanke om noe i bleia førte til en sjekk i veikanten. Joda, elven gikk over sine bredder. Lilla og hvitt tøy hadde fått en gulbrun farge småbarnsforeldre lett kjenner igjen. Bilsetet var heller ikke uberørt av hendelsen. Både mor og far gjorde sitt beste for å begrense skadene, og baksetet på skodaen ble raskt omgjort til stellebord. Ny bleie, nytt antrekk og nye erfaringer, det var ikke mer som skulle til før vi var tilbake i roadtrip-humør. Litt ny gulp over det nye antrekket la ingen demper på fortsettelsen, neste runde med klesskift fikk vente.

Jeg pakker fotsatt mitt eget i en liten sekk, litt rent undertøy og en tannbørste tar ikke mye plass. Det er vårt lille menneske som trenger størst bagasjeplass, og det er for henne vi har stasjonsvogn som rommer alt hun skulle trenge til tre dager hos besteforeldre. Oppstår det et problem har vi sikkert pakket med oss løsningen.