Med et mysterium under huden

Gjesteblogger: Mammaen til Selma

"Herregud, tenk at hun har vært inne i magen min!", jeg kan høre meg selv si det. 

Siden denne tanken er like rar og uforståelig som den er normal og åpenbar, vil jeg gjerne skrive noen ord om den nå som jeg har fått æren av å være Steffens første gjesteblogger.

Fortsatt kan jeg kjenne Selmas spark inne i magen min, litt høyt oppe på høyre side, rett under ribbeina. Det var der hun lå og sparket om igjen og om igjen døgnet rundt den siste tiden av svangerskapet. Noen ganger rekker jeg å ta hånden opp til dette punktet og kjenne litt etter, før jeg konstaterer at det ikke lenger er noe som beveger seg under huden min.

Da hun bodde der inne, sammenkrøllet i fosterstilling, med hode, armer og ben, klarte jeg aldri helt å forstå at det var et lite menneske som var i ferd med å bli dannet inni meg. Selv med den intense sparkingen og bølgete bevegelsene, og etter flere runder med ultralyd syntes jeg fortsatt det var umulig å forestille seg at det skulle komme ut et sprell levende barn fra kroppen min. Kulen på magen og ultralydbildene i 3D fikk jeg aldri helt til å henge sammen.

Da jeg så Selma for første gang, i Steffens armer mens jeg selv fortsatt lå på operasjonsbordet, var jeg sikker på at hun var den mest perfekte babyen i verden. Leppene, nesetippen, ansiktet - alt var perfekt. Jeg var også sikker på at hun var vår, men hadde hun virkelig vært inni meg? Kunne noe så perfekt komme ut av meg? Nei, det var uforståelig.

Nå er Selma snart 12 uker, og jeg har på en måte forsonet meg med tanken på at jeg aldri kommer til å forstå dette fenomenet fullt ut. Men jeg klarer ikke slutte å hviske det til Selma som en hemmelighet, eller utbryte til Steffen med et snev av vantro i stemmen, ”har hun vært inni magen min?”. Ja, det må i så fall være verdens største mirakel.