Pappa

Ei lita jente på 11 måneder hadde klamret seg fast til buksebeinet mitt hele dagen. De ekstra pappakiloene gjorde at buksa holdt seg oppe, og datteren ble hengende og klage til jeg løftet henne opp for n-te gang. Feberen  hennes var endelig borte, men de ferske røde utslettene tydet på at den fjerde barnesykdommen hadde vært skyld i de siste dagers formsvikt. Den fjerde barnesykdommen, en sykdom som kun fortjener å være et nummer i rekken.

Alt var feil i dag. Verken hjemmesnekret yoghurt med eple og havre, most avokado og banan, eller ferdig fruktmos var godt nok. Lese bok eller se Brannmann Sam var heller ingen innertier, og de gamle klovneriene som tidligere hadde vært så stas hadde nå en begrenset underholdningsverdi. Datteren var motvillig, og pappaen begynte å bli motløs.

Det nærmet seg leggetid da jeg hørte en spinkel stemme si "Pappa"! Det var tydelig, med nesten perfekt diksjon. Selma gjentok det. Uttalen var ikke som tidligere da vår datter sa "mamamamama" og "babababa" som en mantra, det var nå retningsstyrt og kontrollert. Alle dagens krevende stunder var glemt og bekymringsrynken slapp taket. Det var jeg som var "pappa". En litt rørt og stolt pappa.