Nattens feller

Oppvåkningen
Klokka viste 04.17. En smule omtåket gjenkjente jeg en lyd gjennom veggen til barnerommet. Den var ikke til å misforstå, vår datter sto og røsket i sengekanten på sprinkelsengen mens hun ropte "jæjæjæjæ". Situasjonen var identisk med oppvåkningen timen tidligere, og jeg visste at det måtte handles raskt for at søvnen ikke helt skulle slippe taket. Handlingsplanen ved slike situasjoner er å løfte Selma til skulderen for så å legge henne stille ned igjen uten for mye oppstyr, en plan med gode sjanser for mer søvn. Jeg mumlet et par gloser som i tegneserieverdenen ville sett slik ut: ¤%!"#¤, mens jeg hastet mot vår lille, vakre bråkebøtte.

Jeg snublet over dørstokken og sparket til en av lekene som lå innenfor døra til barnerommet så den traff veggen med et smell. Jeg rakk så vidt å se Selma skvette så mye at hun hoppet i senga før jeg på innpust ytret et ord barn ikke skal høre. En forfjamset far og gråtende datter, vi var begge lys våkne.

Kalkulator og snublefelle!

Innsovningen
Det tok en god stund før roen senket seg over Grønlands ellers så stille bygård. En monoton "shh"-lyd var alt som kunne høres fra andre etasje. Den lille sov lett, og jeg kjente lydfellene på veien ut; Døra må løftes litt for ikke å knirke, det tredje gulvbordet må trås lett på, og man må for all del ikke tråkke på dørstokken.

Jeg kom aldri så langt som til døra. Det knakk i stive ledd og knær idet jeg reiste meg etter lang periode i knestående ved barnesengen, og en rykning i barnet tydet på en ny runde med innsovningsrutiner. Jeg tittet på klokka og konstaterte at det hadde gått en time. Det gjensto tretten minutter til skillet mellom natt og morgen, tretten minutter til jeg kunne vekke mor og si "På tide å stå opp, det er du som har morgenskiftet".