Ut i den store verdenen

Verden er enorm! Ikke i et globaliseringsperspektiv der verden stadig blir mindre, men for en liten jente med oppdagelsestrang er verden enorm. Karusellen på Grønland basar, Botanisk hage, Tøyenparken, mye er utforsket, og mye gjenstår.

Selma spiser "ball" (les. melon, appelsin og alt som er rundt) så ofte hun kan, uttaler "nei" klart og tydelig og hele tiden, klatrer altfor høyt på alt av møbler, og klapper pappa lett på ryggen når hun koser.

Selma har fått sitt første møte med institusjonen. Barnehagen. Etter 17 måneder hjemme med foreldre i mammaperm, pappaperm og ulønna perm, havnet hun på åpen soning med 11 andre småtroll. Det lekes, spises, soves og lekes, i akkurat passe kontrollerte former, mens pappaen gjør ferdig en lærerutdannelse og strever med barnehagebasilusker.

Jeg dokumenterte Selmas første år og livet som pappa, men jeg tror Selmas liv nå vil forbli i den private sfære. Det kan dog fortsatt dukke opp et innlegg om pappalivet i ny og ne, og det er hyggelig om noen titter innom om så skulle skje.

-Steffen

Ettåringen

Selma er ett år. Hun har tatt sine første skritt, og roper "hei" til fremmede til de svarer henne. Hun er morgenfugl,  nattergal og masekråke i ett, og far er stolt som en hane.

På hverdager surrer Selma rundt i byen med pappaen sin på babysang, åpen barnehage, er på turer og vanker på caféer mens vi gleder oss til mamma kommer hjem fra jobb. Vi småkrangler om påkledning og sovetider, men oftest har vi det fin-fint sammen.

Som noen sikkert har merket har det vært lite aktivitet på bloggen i det siste. Jeg har meldt meg opp til et par eksamener på Universitetet for å ikke lenger være en halvstudert røver, men en ferdig utdannet en, og ikke overraskende krever det litt fokus på arbeidsoppgavene.

Et par bilder fra bursdagsfeiring er på sin plass:

Bursdagsfeiring!

Selmas første sko.

Man må tenke seg skikkelig godt om før man legger ut på tur. Her tenkes det så det knaker.

Pappa

Ei lita jente på 11 måneder hadde klamret seg fast til buksebeinet mitt hele dagen. De ekstra pappakiloene gjorde at buksa holdt seg oppe, og datteren ble hengende og klage til jeg løftet henne opp for n-te gang. Feberen  hennes var endelig borte, men de ferske røde utslettene tydet på at den fjerde barnesykdommen hadde vært skyld i de siste dagers formsvikt. Den fjerde barnesykdommen, en sykdom som kun fortjener å være et nummer i rekken.

Alt var feil i dag. Verken hjemmesnekret yoghurt med eple og havre, most avokado og banan, eller ferdig fruktmos var godt nok. Lese bok eller se Brannmann Sam var heller ingen innertier, og de gamle klovneriene som tidligere hadde vært så stas hadde nå en begrenset underholdningsverdi. Datteren var motvillig, og pappaen begynte å bli motløs.

Det nærmet seg leggetid da jeg hørte en spinkel stemme si "Pappa"! Det var tydelig, med nesten perfekt diksjon. Selma gjentok det. Uttalen var ikke som tidligere da vår datter sa "mamamamama" og "babababa" som en mantra, det var nå retningsstyrt og kontrollert. Alle dagens krevende stunder var glemt og bekymringsrynken slapp taket. Det var jeg som var "pappa". En litt rørt og stolt pappa.

Fever when you hold me tight

Da øretermometeret nådde 40-tallet etter å ha besøkt Selmas ører, ringte jeg legevakten for andre gang. Siden søndag kveld har Selma hatt feber. Hun har vært slapp og hatt noe redusert matlyst, men utover dette har hun virket i "mint condition".

Jeg ble jeg møtt av en meget beroligende stemme hos legevakten, en sykepleier som helt sikkert har god trening i å roe ned bekymrede foreldre. Jeg hadde allerede googlet meg frem til en fin side om feber, men ekstra bekreftelse på at det ikke var noen fare var betryggende.

Utover å være en pjusk koseklump, responderte Selma på febernedsettende, tok til seg væske og hadde ingen problemer med å fokusere. Her var det bare å være tålmodig, og selvfølgelig får syke barn gjøre akkurat som de vil; Vi har sett på TV, drukket flaske med smoothie og deilig eplevann og lest bøker om bæsj. Selma har fått leke uhemmet med iPhonen til far, samsovet og fått stå opp midt på natta for å få pupp og morsmelkerstatning.

Febernedsettende, øretermometer og det deilige vannet et eple er kokt i.

I dag er vår datter i betraktelig bedre form, og etter forrige ukes sprengkulde og denne ukens sykdom skal det bli deilig å endelig komme seg ut av huset igjen. Vi har vært innekatter litt for lenge nå, snart begynner vi å klore opp møblene om vi ikke kommer oss ut. Her krysses fingre og tær for en feberfri morgendag.

En "utenfor kroppen"-frokost

Fars hjemmebakte brød, nyåpnet boks med leverpostei og rester av tacosalat, datteren i huset burde fattet interesse for et slikt herremåltid.

Det er iskald morgen i bydel Gamle Oslos mest fasjonable strøk, rett ved halalslakteren. Far i huset er hjemme i permisjon, men femten kalde grader byr på innedag og klaustrofobisk stemning. Datteren i huset begynner å bli utålmodig. De samme gamle lekene og bøkene, og jaggu serveres de samme gamle brødskivene. Til slutt satte Selma ned foten. Etter mye lek med brødterningene, en del klaging og et par av fars avledningsmanøvre, var det overhengende fare for at hele frokosten ville havne utenfor kroppen denne morgenen.

Etter uendelige tolkninger av en utstrakt arm akkopagnert av lyden "dæææ", gikk det opp for meg at det selvfølgelig var min brødskive som var interessant. Selma, som aldri har vært kresen på mat, ville fra nå av ikke ha servert brødskiver terningform. Nå skulle det være blingser rett i lanken, slik som pappa.

Med ett var alt i skjønneste orden. Ei fornøyd lita jente strålte da hun satte sine åtte tenner i frokosten til pappa, en pappa som godt kunne spise brødskive i terningform.

Litt søl må man regne med.

Noen som har tips til å gjøre frokosten mer spennende?

Pappaperm

 

Hvor fort kan man ake med pappa som lokomotiv?

Får jeg det jeg peker på om jeg klarer å si "pappa"?

Må jeg lære å gå?

Hvor skummel er egentlig en støvsuger?

Blir mye egentlig anderledes når mamma skal jobbe?

Hvis man roper i skogen, får man svar?

Frem til 1. april er dette noen av spørsmålene som skal besvares med pappa som guide, løpegutt og sjefskokk. Dette blir stas!

Fortere, fortere!

Nattens feller

Oppvåkningen
Klokka viste 04.17. En smule omtåket gjenkjente jeg en lyd gjennom veggen til barnerommet. Den var ikke til å misforstå, vår datter sto og røsket i sengekanten på sprinkelsengen mens hun ropte "jæjæjæjæ". Situasjonen var identisk med oppvåkningen timen tidligere, og jeg visste at det måtte handles raskt for at søvnen ikke helt skulle slippe taket. Handlingsplanen ved slike situasjoner er å løfte Selma til skulderen for så å legge henne stille ned igjen uten for mye oppstyr, en plan med gode sjanser for mer søvn. Jeg mumlet et par gloser som i tegneserieverdenen ville sett slik ut: ¤%!"#¤, mens jeg hastet mot vår lille, vakre bråkebøtte.

Jeg snublet over dørstokken og sparket til en av lekene som lå innenfor døra til barnerommet så den traff veggen med et smell. Jeg rakk så vidt å se Selma skvette så mye at hun hoppet i senga før jeg på innpust ytret et ord barn ikke skal høre. En forfjamset far og gråtende datter, vi var begge lys våkne.

Kalkulator og snublefelle!

Innsovningen
Det tok en god stund før roen senket seg over Grønlands ellers så stille bygård. En monoton "shh"-lyd var alt som kunne høres fra andre etasje. Den lille sov lett, og jeg kjente lydfellene på veien ut; Døra må løftes litt for ikke å knirke, det tredje gulvbordet må trås lett på, og man må for all del ikke tråkke på dørstokken.

Jeg kom aldri så langt som til døra. Det knakk i stive ledd og knær idet jeg reiste meg etter lang periode i knestående ved barnesengen, og en rykning i barnet tydet på en ny runde med innsovningsrutiner. Jeg tittet på klokka og konstaterte at det hadde gått en time. Det gjensto tretten minutter til skillet mellom natt og morgen, tretten minutter til jeg kunne vekke mor og si "På tide å stå opp, det er du som har morgenskiftet".